Er tatoveringer synd? Nærbildet
Hilde spør KS om et vers fra Det gamle testamentet.

 

SPØRSMÅL:

Hei!

Bestemoren min pleide alltid å si at tatoveringer var noe forferdelige greier. På grunn av henne valgte jeg å ikke ta noen tatovering i tenårene.

Det er nå noen år siden bestemoren min døde, og jeg vurderer å ta en liten tatovering på armen, men så begynte jeg å lure på om hun en gang hadde sagt at tatoveringer var imot Bibelen.

Finnes det noen skriftsteder i Bibelen som er relevant i denne sammenhengen, og hvordan skal vi eventuelt forstå dette i dag?

Hilde

Dere skal ikke rispe dere opp på kroppen i sorg over en som er død.

SVAR:

aanje-davidnett

FORFATTER: David Aanje, høyskolelektor ved Høyskolen for Ledelse og Teologi.

Hei, Hilde.

Takk for et godt spørsmål!

Det eneste skriftstedet i Bibelen som eksplisitt omtaler tatoveringer er fra 3 Mosebok 19,28: «Dere skal ikke rispe dere opp på kroppen i sorg over en som er død, og ikke brenne inn skrifttegn på dere. Jeg er Herren.» Man skal likevel være forsiktig med å ta dette verset ut av sammenheng og bruke det som kompass i møte med vår moderne tatoveringskultur.

Hvis vi ser på versene rett før, ser vi at forbudet egentlig gjelder adopsjon av hedenske skikker: «Dere skal ikke drive med spådomskunster og tegntyding. Dere skal ikke runde av håret på sidene og rake skjegget i kantene.» I iveren etter å bli som andre folkegrupper var det fristende for jødefolket å kopiere trolldommen og offerritualene til naboene. Å brenne inn skrifttegn på huden var et av tegnene på avgudsdyrkelse, og Gud ga derfor et forbud mot dette fordi Israel var hans hellige eiendomsfolk.

Det var ulovlig å bruke slips, siden slipset er formet som en pil som peker nedover.

Siden det eneste verset i Bibelen som direkte nevner tatoveringer ikke kan tas ut av konteksten og appliseres i livet til en kristen anno 2016, kan man konkludere med at tatoveringer ikke per definisjon er synd. Man kan likevel gjøre seg noen refleksjoner basert på andre bibelske perspektiver i spørsmålet om det er galt for en kristen å anskaffe tatoveringer.

I synet på Guds tanker om kroppens fysiske uttrykk er det to grøfter. Den ene grøften er at de ytre uttrykksformene alltid speiler det indre livet. Denne grøften har man i tidligere tider gjørmebadet i med hud og hår. Man hadde en kristen kultur der sminke og smykker ble sett på som syndige uttrykk, og hvis kvinner kom inn i gudstjenesten med slik pynt ble det straks stilt spørsmål ved deres gudsforhold.

Jeg har også hørt om sammenhenger der det var ulovlig å bruke slips, siden slipset er formet som en pil som peker nedover. Vi kan heldigvis le av slike fordommer i dag og puste lettet ut over at vår kirkekultur har blitt mer tolerant. Likevel er det kristne sammenhenger der man forhåndsdømmer mennesker ut ifra klesstil, frisyre, piercinger og tatoveringer. Heldigvis er Gud rausere enn oss. 1 Sam 16,7 sier at «mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet».

I Det nye testamentet er fariseerne representanter for en kultur der ytre åndelighet var viktigere enn indre oppriktighet.Disse får helt fortjent mye kjeft av Jesus: «Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23,27). Dine innerste motiver og ditt gudsforhold er med andre ord viktigere enn fysiske uttrykk.

Gud vil at vi skal forvalte kroppen vår på en god måte og behandle den med respekt.

Den andre grøften havner man i når det indre livet blir det eneste som er viktig, og at Gud dypest sett ikke bryr seg om hva vi gjør med våre fysiske kropper. I kirkehistorien er gnostikerne representanter for et slikt syn. De mente verden var skapt av en ond gud (en demiurg), og at det materielle var ondt mens ånden var god. Siden kroppen var av det onde, endte man derfor enten opp med selvplagende askese eller moralsk løssluppenhet. I 1 Kor 6,19 tar Paulus et oppgjør med tanken om at det er uvesentlig hva vi gjør med våre kropper:

Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

Med andre ord vil Gud at vi skal forvalte kroppen vår på en god måte og behandle den med respekt.

Med disse refleksjonene i ryggsekken håper jeg du har fått litt hjelp i forhold til hva du skal velge å gjøre.

 

kommentarer