Den pentekostale muligheten Leder
Kanskje bærer vi på nøkkelen til kristen enhet.

 

For en del år siden inviterte Ulf Ekman pavens hoffpredikant, Raniero Cantalamessa, til å være med som guide for en gruppe Livets Ord-pastorer på tur til Israel.

Da pavens mann steg om bord i bussen, ble stemningen med ett litt anstrengt, og hoffpredikanten som besøkte Sommerfestivalen i 2015, valgte å adressere elefanten i rommet med en gang. Han grep mikrofonen og stilte pastorene et retorisk spørsmål om hvordan man ble frelst?

Den bibelsprengte turgruppen mumlet fram Romerne 10,9: «For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.»

«Skal vi være enige om at dette også gjelder for katolikker,» spurte Cantalamessa før følget stille satte kursen mot Jerusalem.

Guds hjertesak – kristen enhet – er ingen enkel øvelse.

Guds hjertesak – kristen enhet – er ingen enkel øvelse. For hvor går egentlig grensene for sann kristendom? Hva er perifert og hvor mange egne tradisjoner er det lov å legge til før troen ikke lenger er ekte og ren?

Samtidig som Paraolympics går av stabelen i Rio de Janeiro, er den verdensvide pinsebevegelsen nå samlet til verdenskonferanse i Sao Paulo.  Arrangørene kan med stor frimodighet ønske velkommen hjem, for i Brasil  regner nå en fjerdedel av landets befolkning på 200 millioner seg som karismatiske kristne.

Med den karismatiske pinsevekkelsen i førersetet fortsetter forflytningen av kirkens sentrum seg fra Europa og Nord-Amerika til Sør-Amerika, Asia og Afrika sør for Sahara i rekordfart. Moderate anslag sier at det i dag finnes 600 millioner pinsekristne, og av disse er kun 4 prosent  å treffe i Europa.

Kanskje er ikke Pinsebevegelsen en raritet i ytterkant på den kirkelige skalaen.

Ifølge Pew research tilhører i underkant av halvparten, 279 millioner, den klassiske pinsebevegelsen, mens resten er fordelt på nye karismatiske strømninger og karismatiske bevegelser innenfor de historiske kirkene.

Samtidig som det ble fortalt om land og verdensdeler der pinsevekkelsen utfordret den katolske dominansen med sin voldsomme vekst, ble det også fortalt spennende historier om tilnærminger mellom kristne på tvers av gamle skillelinjer. Flere steder har karismatiske katolikker og pinsevenner funnet sammen til konstruktive samtaler. Forankret i en pentekostal spiritualitet har man startet med fellesskap i bønn og ånd, og fått se store resultater.  Når troende fra forskjellige leire har møttes  som bedende mennesker, rapporteres det at Ånden har kommet med enhet.

For noen måneder siden møtte jeg noen misjonsstrateger i Midtøsten. De bygde ikke lenger menigheter, men bønnehus. I et hus viet bønn kunne muslimer, jøder og kristne komme sammen – nettopp som bedende mennesker. Og fra den plattformen hadde disse misjonærene funnet en vei for forkynnelsen av de gode nyhetene.

Kanskje er ikke pinsebevegelsen en raritet i ytterkant på den kirkelige skalaen, men en bærer av nøkkelen til kristen enhet. Fungerer det i Latin-Amerika og Brasil, kan det gi oss frimodighet til å tenke stort også i Norge.

 

kommentarer


Recommended Posts