Mandal . 9.okt.2014 : Rebekah Louise Helmersen og Pål Kristian Helmersen. Foto: Sondre Steen Holvik Reportasjen
Da Rebekah Helmersen som 14-åring mistet mammaen sin i kreft, snudde hun Gud ryggen.

 

Tekst: Mai-Linn Strand
Foto: Sondre Steen Holvik

Artikkelen er tidligere publisert i JK-magasinet.

Rebekah Helmersen (20) er hjemme i Mandal, i barndomshjemmet der faren og hennes tre yngre søsken bor.

For å komme unna styr og ståk denne lørdagskvelden, fra både husets oppussingsprosjekt og pakkingen til morgendagens familietur til Gran Canaria, tar Rebekah med seg kaffekoppen ut på verandaen. Der har hun ro til å fortelle sin historie.

«Guds lærlinger»

Denne våren har vi kunnet se Rebekah på NRKs dokumentarserie «Guds lærlinger», som fulgte fem elever ved Acta bibelskole i Stavanger.

– Da jeg ble valgt ut til å bli med, hadde jeg kun tre dager på å bestemme meg for om jeg skulle ta utfordringen. Jeg hadde egentlig ikke så lyst, men ble med likevel, noe jeg er veldig glad for nå. Vi fikk en helt unik mulighet, en åpen arena, der vi kunne fortelle om troen vår.

Gulvet forsvant under beina mine.

Rebekah Helmersen - elev ved Acta bibelskole

Før Rebekah begynte på Acta hadde hun noen år der hun levde med «et bein på hver side av kirkeporten», som hun selv beskriver det.

– Man blir veldig sliten av å holde på sånn, det tror jeg mange som har prøvd å leve et dobbeltliv kan bekrefte. Man må til enhver tid opprettholde to ulike sider av seg selv. For meg ble bibelskolen det første skrittet mot et liv der Gud fikk den plassen han skulle ha. Jeg ønsket også å ta tak i fortiden min, og jobbe meg gjennom alt det vanskelige fra årene som har gått. Året på bibelskole har uten tvil vært et av de beste årene i mitt liv!

Det store sjokket

For familien Helmersen har Jesus alltid vært en naturlig del av livet og hverdagen.

– Jeg pleier å si det sånn at Gud alltid har hatt en egen stol ved middagsbordet, ler Rebekah.

Da hun var ni år, og hennes yngste bror var to, fikk moren deres kreft. Hun levde med sykdommen i fem år før hun døde.

– Gjennom alle årene mens mamma var syk, opplevde jeg Gud som veldig nær. Håpet om at mamma skulle bli frisk, var der til siste slutt. Til og med rett før hun døde salvet vi henne og ba om helbredelse. Jeg visste jo at Gud finnes, at han er allmektig og at han kan helbrede, for det hadde jeg sett før. Så det var utenkelig for meg at Gud ikke skulle gripe inn.

Jesus Revolution: I brann etter stormen

Sjokket var derfor stort da moren døde.

– Gulvet forsvant under beina mine. Jeg mistet bakkekontakten, og det var som om noe av identiteten min forsvant med henne. Jeg visste verken hvordan jeg skulle forholde meg til meg selv, min egen sorg eller framtiden.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mandal . 9.okt.2014 : Rebekah Louise Helmersen og Pål Kristian Helmersen. Foto: Sondre Steen Holvik

FAR OG DATTER: Rebekah Louise Helmersen og pappa Pål Kristian Helmersen. Foto: Sondre Steen Holvik

Rebekahs strategi i denne tiden ble å fylle hverdagen med mest mulig innhold. Å være på farten, og å stadig finne ny spenning, ble en mestringsmekanisme for å slippe å gi rom for sorgen og det tomrommet som ventet hjemme. I tillegg bar hun på et sinne mot Gud.

– For meg ble det at mamma døde ensbetydende med at Gud ikke var god. Jeg visste at han kunne helbrede henne, men han gjorde det ikke. En slik Gud ønsket ikke jeg å ha noe med å gjøre. Jeg fant nye venner som hadde en hverdag som så helt annerledes ut enn det jeg i det hele tatt visste at fantes. Det var et veldig dårlig miljø med mye alkohol, rus og vold.

En pappas kamp

Rebekahs pappa var en ung enkemann med tre barn hjemme og en 14-åring på ville veier.

– Pappa var snar med å finne ut av hvilket miljø jeg hadde havnet i, og viste meg tydelig, både med ord og handling, at jeg var uendelig verdifull og fullstendig umistelig. Jeg har mange svarte hull i minnet mitt, som gjør det vanskelig å huske detaljer, men jeg husker at pappa kjempet, lette og lengtet etter meg fra det sekundet jeg valgte feil side. Mange ganger måtte han dra fra mine tre yngre søsken om nettene for å kjøre rundt og lete etter meg. Han snoket på Facebook-kontoen min for å finne ut hvor jeg var, og møtte opp på steder der ingen andre hadde turt å vise seg. Vi hadde mange tøffe og konfronterende samtaler, men hans kjærlighet til meg lå alltid i bunnen. Det merket jeg.

På det tidspunktet likte jeg ikke pappa særlig godt, for å si det mildt.

Rebekah Helmersen - elev ved Acta bibelskole

Rebekah tar en liten pause før hun fortsetter.

– På det tidspunktet likte jeg ikke pappa særlig godt, for å si det mildt, men når jeg tenker tilbake på det nå, er det ingenting jeg ville bedt ham om å gjøre annerledes. Hans reaksjoner og hans innsats ble redningen min. I tillegg til alt han gjorde for meg, fikk han samlet både politi, barnevern, politikere og foreldre for å hanskes med miljøet jeg var blitt en del av. Men for meg var det uansett mitt første skikkelige møte med Gud som ble avgjørende.

Oase: Mer karismatiske enn pinsevenner

Et sterkt møte med Gud

En dag Rebekah ville ut for å treffe vennene sine, var det absolutt nei fra faren. Etter mye masing endte det likevel med et kompromiss: Hun skulle få treffe vennene sine på dagtid hvis hun ble med på gudstjeneste på kvelden.

– Jeg var fornøyd, jeg skulle lett klare å holde ut en time eller to på gudstjeneste hvis jeg fikk henge med vennene mine hele dagen.

Vel framme i menigheten, allerede før møtet begynte, ble Rebekah overrasket av sine egne følelser.

  • Les om Rebekahs sterke møte med Gud på gudstjenesten. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

kommentarer