Åndelig opprører Samtalen
Willy Dahlskås (67) var sikker på å bli kastet ut av Metodistkirken da han talte i tunger.

 

Tekst: Anne Gustavsen
Foto: Matunda Bigirimana

– Hvis man blir så radikal at det blir uåndelig å gå i en bursdag, bør varsellampa blinke. Gud vil vi skal nyte livet, ikke bare være isolert i et menighetsmiljø.

Pastor og Odd-patriot Willy Kåre Dahlskås serverer kaffe i krus og smågodt fra skål og setter seg godt til rette i sofaen med utsikt over det vakre Heddalsvatnet i Sauherad kommune.

– Vi flyttet ut av byen. Her er vi omgitt av vakre fjelltopper og vann. Vi falt for de store vinduene, forklarer Willy.

Denne uka har han vært på flere konserter under Bluesfestivalen på Notodden, og han nyter en god fotballkamp så ofte han kan. Med årene har han blitt mer opptatt av den gode og sunne balansen. Ikke minst fordi ensidighet fører til utbrenthet.

Stian Ludvigsen: De lidendes leder

Sunn balanse

– Det fine med å eldes er å modnes, reflekterer den nylig avgåtte pastoren i Betesda, Heddal.  Etter over 40 år i tjeneste som pastor og forkynner har han nettopp gått over i pensjonistenes rekker. I dag angrer han på at tjenesten til tider tok fra ham tid med familie, koselige sosiale feiringer og mye av det gode livet har å by på.

– Mye av radikaliteten som ung var sikkert bra, men det må ha vært tøft for kone og barn å ha meg så sjelden hjemme. Og når jeg først kom hjem, var jeg «høy» på vekkelseskampanjen jeg hadde vært med på. Det var ikke så lett å lande i hverdagen. Det er lett å bli for ensporet. Man mister sider ved livet som jeg tror Gud hadde ment vi skulle glede oss over. Inkludert å ta vare på kroppen.

Man får et sjokk og forstår at livet er skjørt.

Willy Dahlskås - Nylig avgått pastor i Betesda, Heddal

Det fikk Willy ublidt erfare da han gikk ned for telling med hjerteinfarkt i 2011.

– Det var en tøff opplevelse. Lisbeth måtte ringe 113, jeg ble kjørt i hui og hast til Rikshospitalet, der de heldigvis fikk løsnet proppen. Man får et sjokk og forstår at livet er skjørt. Men da fikk jeg også oppleve hvor viktig familie og venner, naboer og menighet var. Hvor mye det betydde at man opplever seg verdsatt. Rett etterpå var jeg i en bursdag der noen sang «Gabriellas sang»: «Jag vil leva livet!» Det ble et sterkt budskap til meg. Jeg bestemte meg for å leve livet litt mindre ensporet, ta mer tid til familie og venner og å leve livet, være mer fysisk aktiv. Dyrke sportsinteresse og musikk.

Samuel Ljungblahd: Synger til gull

Skapte oppstandelse

Likevel beskriver Willy seg selv som en åndelig bråkmaker når han deler sin livshistorie. Med glimt i øyet, selvfølgelig.

– Det begynte med at jeg skapte litt oppstandelse da jeg ble åndsdøpt som metodist. Jeg ble nemlig frelst blant metodistene, forklarer Willy.

– Åndsdåp og tungetale var et veldig ukjent fenomen for metodistene, men jeg opplevde det veldig radikalt hjemme på en hybel hos en kamerat. Åndsdåpen førte til en veldig forandring i livet mitt. Jeg husker første gang jeg kom med budskap i tunger i Metodistkirken. Da jeg reiste meg, ble det helt stille. Jeg var sikker på at de skulle kaste meg ut. Jeg ba desperat om at Gud også skulle gi meg tydningen, ellers ville det jo bli helt merkelig. Til min store overraskelse reiste den tilreisende metodistpresten seg opp og tydet budskapet! Det ble en veldig stadfestelse for meg at hvis du er lydig mot Den Hellige Ånd, har Gud alltid en plan med det, forteller Willy.

Da jeg reiste meg, ble det helt stille. Jeg var sikker på at de skulle kaste meg ut.

Willy Dahlskås - Nylig avgått pastor i Betesda, Heddal

Den karismatiske fornyelsen som sendte bølger inn i tradisjonelle menighetsmiljøer i Norge, hadde såvidt begynt å berøre enkelte prester og ledere innen Metodistkirken, og det viste seg at presten som tydet, hadde vært i berøring med dette, og var åndsdøpt selv. Men folk flest i Metodistkirken syntes nok dette var rare greier.

Willy hadde blitt kjæreste med Lisbeth, som var pinsevenn, og etter hvert kjente begge to at Gud ville noe mer med livene deres. Willy jobbet på et bilverksted på den tiden og Lisbeth på Tandberg.

– Lisbeth var troende døpt, og det tok ikke lang tid før jeg forsto at jeg også måtte døpe meg. Da ble det oppstandelse igjen, ler Willy.

– Det var ikke vanlig kost at en metodist både opplevde åndsdåp og lot seg døpe hos pinsevennene. Det var Georg Surland Hansen som døpte meg i Betania, Notodden. Nyheten spredte seg fort i lokalmiljøet.

  • Dahlskås slet med å passe inn blant pinsevennene. Les resten av portrettet! Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

kommentarer