Guds kall føles umulig Nærbildet
LESERBREV: Et aktivt kristenliv oppleves som en tung byrde.

 

SPØRSMÅL:

Jeg har vært troende hele livet og aktiv i menighet. Jeg har kristne venner og har en meningsfull jobb som hjelper mennesker.
En krevende oppvekst og dårlig helse setter imidlertid begrensninger for mange av drømmene mine. Jeg har mange ressurser, men kroppen greier ikke å følge med. Det blir til tider så deprimerende at jeg synes livet blir meningsløst. 

Hvor er Gud i dette? Hvorfor ga han meg disse drømmene hvis jeg likevel ikke kan oppfylle dem? Stadig oftere spør jeg meg selv hvorfor jeg i det hele tatt skal stå opp om morgenen. Hadde det ikke vært bedre å slippe? Det gjør det bare verre å omgi seg med mennesker som lykkes og får til det de har ønsket å bruke livet sitt på.

Hvordan kan jeg forandre disse mørke tankene?

Vennlig hilsen «Undrende»

LES MER SPØRSMÅL & SVAR HER.

SVAR:

Landrø

FORFATTER: Marit Landrø, forkynner og terapeut.

Spørrespalter er vel og bra, men jeg vil oppmuntre deg til å snakke med et menneske du har tillit til, om de tankene du går med.

Kanskje de refleksjonene jeg kommer med i mitt svar her kunne være et nyttig utgangspunkt for den samtalen. Jeg sier dette fordi jeg vet at det som regel står så mye «mellom linjene», som lettere kommer fram i den gode samtalen.

Du er ikke alene om å kjenne på misforholdet mellom drømmer og virkelighet. Og her trengs det ofte grundig sortering: Hva er drømmer – visjoner – ønsketenkning? Hva er mitt og hva er Guds? Det meste av denne sorteringa kan du få god hjelp til i samtalerommet.

De siste åra har vi hørt mye forkynnelse og undervisning som har gått på dette: «Drøm stort!» For noen kan nok dette fungere som et nyttig spark bak og resultere i at de når store og viktige mål. Men for andre kan det resultere i kronisk tilkortkommenhetsfølelse med de følgene det kan få: Oppgitthet, devaluering av eget verd, meningsløshet og til slutt depressive tanker.

Gud er ikke statisk, fastlåst i gamle drømmer.

Slik du beskriver deg sjøl, ser jeg for meg en person som oppfattes som både ressurssterk og godt likt. Du har gode kristne venner og en meningsfylt jobb. Men du kommer liksom aldri dit du gjerne ville ha vært eller «burde» ha vært. Kan det rett og slett være at du har lagt lista for høyt? Eller at målsettingen og drømmene dine ikke matcher kreftene dine akkurat nå, og at du derfor kjenner deg begrenset?

Sjøl har jeg brukt de siste 26 åra til å øve meg på å leve med begrensninger. Jeg har villet så mye mer enn helsa og kreftene har tillatt meg. Jeg så fort at her kan jeg bli både nedstemt og deprimert hvis jeg ikke setter inn støtet og snur på tankegangen.

Du verden, så mye stille glede det gir

Det ble en øvelse på to plan:

  • Skru ned forventningene og dermed renonsere på det som ikke lenger lar seg gjøre.
  • Dernest å fokusere på det positive, det som tross alt lar seg gjøre.

Det har betydd at jeg på noen områder har måttet forsone meg med at jeg kanskje har noen drømmer som ikke blir oppfylt. Men så vil jeg ha øynene åpne for andre ting som åpner seg i hverdagen. Da ser jeg at det i hverdagen min ligger noen små ferdiglagte gjerninger jeg kan få gå inn i likevel; ei eplekake jeg kan bake, en nabo som sliter og blir glad for en hverdagsprat, noen tiggere som liker suppa mi, eller som i går kveld, ei mor i sorg som trengte å få snakke om dattera hun hadde mistet, og at hun grudde seg til begravelsen i dag.

Sånt skaper ikke avisoverskrifter akkurat, men du verden, så mye stille glede det gir.

Dumt og fånyttig å sammenligne seg

Kartet må skrives om når enten terrenget har endret seg eller grensene er forskjøvet. Og kanskje er det kommet på plass noen nye veier også, som ikke fantes på det gamle kartet mitt?

Heller ikke Paulus nådde alltid de mål han hadde satt seg. Han nådde ikke dit. Men så fikk han gjort noe annet, og fikk være til velsignelse for folk og i situasjoner som ikke opprinnelig hørte med til hans drømmer.

Sånn er det å leve med Gud. Han er ikke statisk, fastlåst i gamle drømmer – enten det nå var hans eller dine egne. Han er levende opptatt av hvordan din relasjon til ham skal være i dag og hva dere to kan få realisert sammen. Da blir det både dumt og fånyttig å sammenligne seg med «alle andre som lykkes».

Når du og Jesus har blitt enige om noe som du skal få gjøre sammen med ham, så er det både stort og viktig. Og en kilde til glede, har jeg funnet ut.

Lykke til!

 

kommentarer