Kalt til kulden Samtalen
Siri Novak Jenssen (30) trodde hun skulle bli i Afrika for alltid. Men Gud hadde andre planer.

 

Jeg synes det er skikkelig stas, og skikkelig skummelt, sier Siri Novak Jenssen.

Det er en lang og god festivalsommer hun har foran seg. I slutten av juni skal Siri være medarbeider på KRIKs KonfACTION-leir for konfirmanter. Deretter skal hun tale på Sommerfestivalen på Hedmarktoppen, Skjærgårdsfestivalen og TenOase i juli. Men aller først er hun en av hovedtalerne på 50+ på Hedmarktoppen denne helgen.

Det synes hun er skikkelig stas. Og skikkelig skummelt.

– Hvorfor er det stas?

– Fordi jeg har så respekt for de som har gått foran. Og helt grunnleggende synes jeg at folk med grå hår er verdt å høre på.

– Og skummelt?

– Fordi de har levd lenge, og fordi de har hørt mye. Det blir litt prestasjonsangst, på en måte. Man er redd for at de – ja, at de har hørt det før.

Fra Den norske kirke

Vi sitter i Barratt Kaffebar i Filadelfiakirken i Oslo. Det er hjemmet hennes nå, etter at hun først kom til Filadelfia, Drammen fra Den norske kirke i tenårene som et resultat av en åndelig søken.

– Jeg hadde et behov for å lande. Jeg tenkte: «Nå er du 16 år. Du er voksen nok til å vite hva du tenker og vil tro på. Og du må stå for noe.» Det høres litt nusselig ut nå, ler hun.

– Allerede som 14-åring hadde jeg et bevisst forhold til konfirmasjonen min. Likevel fikk jeg en relasjon til Jesus som var annerledes da jeg ble 16-17 år.

– Hvorfor ble det Filadelfia, Drammen?

– Det var der jeg visste om folk som jeg opplevde hadde en smittende og brennende gudsrelasjon. Som ga et bilde av hvordan det ser ut å være kristen og ung.

Jeg har foreldre som ville hatet jobben jeg har.

Tøft for foreldrene

For foreldrene hennes betydde Siris valg at de måtte bli kjent med et helt nytt miljø. Det var rart for dem.

– Hvorfor måtte det være så ekstremt, lurte de på. Hvorfor kunne ikke tro være noe personlig og mindre altomfattende? Men det har endret seg mye gjennom årene. Jeg opplever stor aksept og forståelse for måten jeg lever livet mitt på.

– Hva gjorde at det endret seg?

– Det kom med tiden. Og med erfaringen av at jeg ikke ble rar eller borte. Det skumle for dem var jo at jeg meldte meg ut av Den norske kirke og ble med i den udefinerte, karismatiske, rare gjengen. Mamma har fortsatt litt traumatiske minner av dåpen min, med eldstebrødre som ba i tunger.

I dag er foreldrene noen av hennes nærmeste støttespillere.

– Nå er du en etterspurt forkynner i Pinsebevegelsen. Savner du av og til en oppvekst i samme bevegelse?

Siri smiler.

– Nei. Men det må du ikke skrive så hardt, altså, sier hun.

– En del i min posisjon følger kanskje i foreldrenes fotspor eller opplever sterke forventninger hjemmefra. Jeg har hatt det helt motsatt. Dette var ikke veien som noen hadde tenkt eller ønsket for meg. Jeg har foreldre som ville hatet jobben jeg har.

– Ha, ha.

– Ja, men det hadde de, helt seriøst. Og det gir kanskje litt hvilepuls, at de tør å utfordre meg. Særlig de første årene i Filadelfia, Drammen kom de tydeligste stemmene fra foreldrene mine. Det er jeg takknemlig for.

– Hva er du takknemlig for?

– Det mest grunnleggende er at jeg har foreldre som alltid tror at jeg kan få til det jeg vil. De støtter meg alltid, også på de områdene der de ikke er sterke selv. Det å holde en tale ville kostet mamma og pappa kjempemye. Likevel har de tro på at jeg får det til. Og om jeg holder en tale som pappa føler han har hørt før, sier han fra om det. Det er ikke «naiv» støtte, uten noen form for speiling eller irettesettelse.

Da Siri ble tilbudt jobb i Filadelfiakirken i Oslo, sa faren klart ifra:

«Dette er kjempedumt, Siri. Det må du ikke finne på å gjøre.»

– Han sa at det ikke er bra å ha jobb, fritid og venner på ett sted. Og han har helt rett. Det gjorde at jeg måtte gå i meg selv, spørre om det var dette jeg egentlig ville. Men dypest sett er ikke min lojalitet til venner eller familie. Det er en indre opplevelse av å være på rett plass, sier hun.

– Og i dag er foreldrene mine veldig stolte over det jeg gjør.

‘Cred’ til gutta for å ta initiativ, altså. Seriøst. Ja til det.

Kalt hjem

Men det er ikke i Oslo hun trodde hun skulle være.

I 2009 flyttet Siri til Cape Town i Sør-Afrika, og tok siste året av pedagogikkstudiet der samtidig som hun deltok aktivt i Hillsong-menigheten i byen. Hun stortrivdes i den afrikanske storbyen.

Men mot slutten av skoleåret førte tilfeldighetene til at hun måtte tilbake til Oslo for å levere bachelor-oppgaven på Blindern. Siri feiret julen i Norge, men hadde billetter tilbake til Cape Town.

– Jeg hadde ingen planer om å være i Norge. Ingen ambisjoner, ingen drømmer. Jeg hadde aldri hjemlengsel mens jeg var i Cape Town.

Så skjedde …

  • Les resten av portrettet med pastoren i Filadelfia, Oslo. Kjøp eAvis her.
  • Ønsker du å abonnere på vår papirutgave? Bestill Korsets Seier her.

kommentarer