Den økumeniske spagat Kristenliv
Hvor går grensen for hvem som er våre kristne søsken?

 

Andersen-KentNETT

FORFATTER: Kent Andersen, forkynner og misjonær.

Når Jesus ber i hagen før han blir tatt til fange og drept, så ber han om enhet blant de kristne. Det er en bønn som også bør være vår bønn. Særlig om vi ønsker å kalle oss for Kristi etterfølgere. Den som ikke ber for enhet og lengter etter det, har sluttet å være en sann Kristi etterfølger.

Jeg er utrolig glad for at tidligere tiders ekstreme teologiske nærsynthet er borte.

Splittelsen i Kristi kropp har vært et stort hinder for å spre evangeliet, og har vært en av grunnene til at kristendommen i dag står mye svakere på vårt kontinent.

Flere av mine sterkeste åndelige opplevelser har jeg fra økumeniske gudstjenester i min hjemby Kristiansand.

At denne byen i dag fortsatt er en by som er gjennomsyret av kristen tro, tror jeg har å gjøre med at pastorer har møtt hverandre til bønnesamlinger siden 50-tallet, og at man har hatt vekkelsesmøter sammen siden 70-tallet. 40 prosent av ungdommene i byen besøker jevnlig en kirke.

Refleksjoner over det problematiske i Den katolske kirke manglet totalt.

Kent Andersen - misjonær og forkynner

En annen kristus

Å stå sammen med kristne som har en helt annen kultur, en helt annen liturgi, helt andre oppfatninger om ting som jeg ser på som selvfølgelige, det er en utfordrende teologisk spagat-øvelse. Man må legge til side ting som er viktige for å oppnå noe som er viktigere, nemlig å være sammen med sin broder.

Men det store vanskelige økumeniske spørsmålet er; hvor langt er det mulig å strekke denne spagaten?

Når strekker vi oss utover det som Kristus vil forene seg med?

Jeg tror vi må bruke de samme prinsippene som vi finner i NT. Nemlig at de som forkynner en annen Kristus, de som forkynner en annen vei til frelse og de som forkynner en annen etikk, har vi heller ikke enhet i Kristus med. Hovedpoenget i de fleste brevene til Paulus er å advare mot de som forkynte et annet budskap om dette.

KENT ANDERSEN: Flyktninger, nei takk?

Manglende refleksjoner

På sommerens konferanse på Hedmarktoppen fikk vi et bra eksempel på hvordan man ikke skal drive økumenikk.

Om vi som bevegelse hadde vært sterke i vår teologiske identitet, kunnskapsrike om katolsk lære og praksis, og hatt en lengre tid av dialog, da skulle sommerens stunt vært lettere å svelge. Men refleksjoner over det problematiske i Den katolske kirke manglet totalt.

God økumenisk teologisk samtale staves tydelighet, og godt økumenisk fellesskap staves kjærlighetsfull. Å bare være raus, uten refleksjoner og ærlighet om det som skiller, er å være naiv og selvutslettende.

«Jeg skulle heller ikke ha noe imot om en fra Jehovas Vitner forkynte på Hedmarktoppen», fortalte en som sitter i lederskapet til en norsk pinsemenighet meg i sommer. Svaret kom  da jeg utfordret ham på hvor hans grense for økumenikk gikk. For en plass går vel grensen?

Vi er også avhengige av en helt annen indre dialog enn den som pågår i Pinsebevegelsen i dag

Kent Andersen - misjonær og forkynner

Internt splittende

«Mitt mål dette året er å ta livet av deres barnetro, og trene dere i kritisk tenkning.» Dette var mantraet fra min teologiprofessor den gang jeg studerte teologi. De følgende årene skulle jeg høre mye om hvor lite troverdig Bibelen var, og behovet for å skrive om teologien til å passe i vår tid.

Dagens kirke er gjennomsyret av en teologi der Gud ikke har plass. Der Guds vilje erstattes med folkets vilje. På mange måter er Den norske kirke på vei til å forlate det som definerer kristen tro, nemlig troen på korsets nødvendighet og korsets kraft til frelse.

Kan vi ha kristen enhet uten korset?

CANTALAMESSA: – Enhet er Åndens verk 

Våge å flagge

I møte med de to største økumeniske utfordringene vi står overfor (Den katolske kirkes mange tillegg til Bibelen, og Den lutherske kirkes mange fratrekk fra Bibelen), så er det de samme prinsipper som gjelder. Vi er nødt til å våge å flagge hvor vi selv står, og vi må våge å tale sant om det problematiske hos den andre.

Vi er også avhengige av en helt annen indre dialog enn den som pågår i Pinsebevegelsen i dag.

Økumenikk på vegne av en bevegelse, uten dialog, uten mandat fra sine medlemmer til å endre økumeniske grensesteiner, er meningsløs og i verste fall internt splittende.

Vi kan tåle å gå ut i spagat i vår økumeniske vandring, men går vi utover den interne teologiske smertegrensen, da revner det til slutt. KS

 

kommentarer